Tom og Kjetil R fikk endelig sullet seg over Atlanteren. Det ble en klassisk påsketur med kombinasjon av New York, New Haven og Boston. Det var rett og slett storveis. Av høydepunkter kan nevnes PJ Harvey-konsert, jazzklubb, Williamsburgh i Brooklyn, Taco Bell, softball-bur og Hooters. Jeg tok dessverre veldig få bilder, men forhåpentligvis får jeg se noen av de en million bildene Tom og Kjetil tok.

Lunsj i Longview, Texas.

Merkelig nok trodde ikke folk på oss da vi sa vi var fra Texas.

Ikke lett å bruke drive-through minibank når man ikke kjører bil…

Emil og Mississippi (som oppførte seg fint da vi var der (Mississippi, altså…)).

Teemu og undertegnede.

Balkonger er populært i New Orleans.

Bourbon Street. Litt som å være på et partysted i “Syden”.

Teemu og Emil har kjøpt kaffe, men ser seg nødt til å modifisere den.

En aldri så liten forfriskning i idylliske omgivelser ved motorveien…

Det er skikkelig vinter i junaiten for tiden. Amerikanerne hater det, for ikke å snakke om inderne og israelerne. Jeg synes det er litt morsomt at alle typer vær omtales som “storm”. Snøfall blir til snowstorm, f.eks. Det siste er “ice storm”. Det betyr tydeligvis at ting fryser til is, noe som kan være ganske fint. Trykk HER for å se noen bilder av herligheten.

Først ute var Jørgen (Nattmann) og Maja en varm høstdag i september:

Jørgen er ikke akkurat ukjent med New Yorks uteliv fra før, og heldigvis fikk vi lesket våre struper med litt godt øl også denne gangen. Hyggelig gjensyn!

Senere på høsten kom Øystein, korrekt antrukket med Yankees-caps:

Jeg velger å tro at han primært kom for å besøke meg, men det kan også ha hatt en sammenheng med en bedre halvdels midlertidige opphold i storbyen. Jeg traff ikke Øystein i New York, for han var for opptatt med å gå på trendy bankfester med trendy bankfolk. Men han tok seg en tur til New Haven, hvor han endelig fant seg nye sokker:

Lekkert.

- USA er landet som har gitt oss iPhone, men som samtidig tviholder på bruk av sjekk.

- USA er landet som har verdens beste universiteter og desidert flest nobelprisvinnere, men hvor 30% av befolkningen tilsynelatende mener at Bibelen skal tolkes bokstavelig (noe som inkluderer snakkende slangers eksistens, at det er synd å samle ved på lørdager, at det er greit å holde slaver, osv.).

- USA er landet hvor det er grunnlovsfestet at stat og religion skal være adskilt (dessverre er det ikke slik i Norge), men hvor “In God we trust” står å lese på hver eneste dollarseddel.

- USA er et demokrati hvor alle kan stemme ved et valg, men hvor kun 20.4% av stemmeberettigede mellom 18 og 29 år benyttet seg av den muligheten ved siste valg. (Jeg vet ikke det tilsvarende tallet i norske valg, men det er sikkert alt for lavt der også.)

-  USA er landet som har sendt folk til månen, men som ennå ikke har funnet ut at å utstyre offentlige toalett med en halv dør ikke er den beste måten for folk å finne ut om det er ledig.

Jeg kunne sikkert fortsatt, men nå ble jeg litt trøtt…

Jeg fant en passende rute å gå i White Mountains. Det ble en fin tur. Det eneste problemet var litt for mye folk. Jeg valgte tydeligvis en populær rute. Men fargene var fine og været upåklagelig:

De fleste jeg traff virket ganske vant med å gå i naturen. Unntaket var en ung dame som hadde panikk og var livredd for å falle ned fra toppen på det tredje bildet. Det var veldig rart, siden det ikke var noe stup i sikte og egentlig ikke særlig bratt heller. Hun satte seg ned og forsøkte å ake seg nedover til farens store fortvilelse og forargelse, mens vanlige folk (les: meg) ruslet lettbent forbi. Snodig.

Joda, jeg har sluttet å samle på bilskilt, men dette er jo en klassiker som må med. Live free or die. Enkelt og greit.

Etter dette dro jeg altså til Maine. Siden jeg var i nærheten, var jeg jo nødt til å kjøre innom byen Norway. Det var en trist affære hvor hovedgaten kunne skilte med fraflyttede butikklokaler og tomme parkeringsplasser:

På tur sørover var jeg innom havnebyene Portland, Maine og Portsmouth, New Hampshire, som gjorde et bedre inntrykk. Sjømat og spesielt hummer er populært langs kysten. Og øl, så klart.

Turen gikk først til Portland, Oregon på USAs vestkyst. Mars-møtet i American Physical Society gikk av stabelen der, som vil si 7000 fysikere samlet til en uke med ekstrem nerding. (Internettforbindelsen på hotellet jeg bodde på var veldig dårlig, av den enkle grunn at alle de andre gjestene var fysikere som selvsagt tilbragte all fritid på internett. Jeg tviler på at utelivsbransjen merket mye til konferansen…)

Jeg reiste over et par dager før konferansen startet og kjørte litt rundt i Oregon, som var en stat med mye fin natur i form av skog, fjell og strender. Jeg fikk sett Stillehavet for første gang – et mektig syn:

Stillehavet

Stillehavet

Portland var ingen dum by å oppholde seg i. Den er blant annet kjent for å ha en høy tetthet av mikrobryggeri. Her er noen bilder fra elvebredden, hvor kirsebærtrærne var i full blomst:

Kirsebærtrær

Kirsebærtrær og fysikere

Etter Portland var det duket for ny konferanse i Galveston, Texas, denne gang en Gordon Research Conference om “mechanical systems in the quantum regime”. Det viste seg imidlertid å være litt vanskelig å komme seg fra Portland, da Southwest Airlines hadde overbooket flyet jeg og min tyske kollega Thomas skulle ta. Vi ble nektet adgang, og fikk etterhvert beskjed om at alle fly fra Portland var overbooket de tre neste dagene. Servicen var alt annet enn imponerende og man ble temmelig sint, frustrert og oppgitt. Et lyspunkt var det svært så ironiske slagordet til Southwest:

Southwest - håpløst flyselskap

Etter å ha tilbragt en hel dag på flyplassen, ble vi imidlertid plutselig plassert på et fly til Las Vegas, hvor vi måtte tilbringe natten og håpe at vi kom oss videre neste dag. Da kom humøret seg betraktelig.

Las Vegas

Selv om vi ankom sent og måtte opp halv seks neste morgen (samt at begge hadde vært i Las Vegas før), var det jo ingen tvil om at vi måtte ut en tur og se på livet. Vi fikk også med oss fontene-showet foran The Bellagio.

Las Vegas - et sprøtt sted

Fontene-show

Neste morgen kom vi oss endelig til etterlengtede Texas. Der traff vi også igjen bagasjen vår, som uforståelig nok hadde fått lov til å være med det overbookede flyet. Galveston er en by på en øy i Mexico-gulfen ikke så langt fra Houston, som egentlig er mest kjent for å ha blitt jevnet med jorden av en orkan i år 1900. Det er strand langs hele kysten, men den er dog ikke veldig sjarmerende grunnet en stor og bråkete bilvei rett ved.

Strand

Det hjalp ikke på at byen, hvis man kan kalle det det, ble rammet temmelig hardt av en ny orkan i 2008. Hotellet var i det minste fint:

Hotel Galvez

Og Texas er jo Texas:Jeg fylte hele 30 år da jeg var i Galveston, noe som ble feiret på en lokal, luguber bar etterfulgt av et aldri så lite bad i Mexico-gulfen. Det kan vel knapt bli bedre.